Onkel Stian, onkel Stian, jeg har mistet min første melketann i hele verden. Jeg tok den med en klut. Og det blødde.

Lillegutt jubler tårevåt strålende inn i telefonen, mens han i detalj forteller om det heroiske som har skjedd i kveld. I en svett liten hånd ligger den hvite tannen og skinner som en ekte perle. Han er kjempestolt.

Han har ringt til mormor og bestefar Ulf. Til tante Linn, onkel Tomas og Bjørnar. Og nå til onkel Stian og tante Cecilie. Meldingen blir gjentatt igjen og igjen. Dette er en merkedag. 

Han avslutter samtalen, fremdeles med et bredt tannløst glis.

Så ser han ettertenksomt på telefonen.

Og sier sakte:

Jeg tror jeg må ringe Tannfeen også.

Bare slik at hun ikke glemmer det.

For det er jo viktig.

Og så gjør vi det.

For det ER det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende