Rusler rundt i huset, det er stille og kvelden, og gjennom vinduet ser jeg månen henge lavt over fjorden. Den ser ensom ut i mørket.

Men den lyser.

Det gjør nattlampen inne hos Lillegutt også.

Alltid.

Rydder litt og setter på noe musikk, lavt, og putter en vedkubbe til i ovnen. Strekker meg og kjenner at den siste tiden har vært god, med mye trening og bedre nattesøvn. Mindre tanker også, det hjelper. Og snart er det våren og sommeren og deilige dager, og jeg smiler ved tanken på lyse kvelder på verandaen med Gemalen og utsikten og innsikten om at egentlig så kan det jo ikke bli bedre enn dette, egentlig, og hvor heldige vi er som har hverandre. Vi tre. Familien.

En flamme som aldri slutter å brenne.

Trygghet og varme.

Alltid.

Vandrer innom Lillegutt, stryker ham over pannen. Han sover dypt, myk og rolig. Og så inderlig vakker. Jeg kysser ham lett, og kjenner at jeg elsker ham mer enn noe annet, min lille tapre soldat, min solstråle. Mitt lille bustehode.

En lysende ren kjærlighet.

Selv i mørket.

Alltid.

Tenker på rullegardiner og dører og måner som er vakre, men kalde, og at det lyset som ble slukket allikevel ikke slutter å brenne, men fortsetter å lyse, bare et annet sted.

I hjertet, tror jeg, smiler jeg litt for meg selv og finner fram en tekopp og en bok som alltid minner meg på hva som er viktig i livet. Om valgene man tok. Og konsekvensene. Og det som til syvende og sist blir riktig.

Mens jeg tenner et enslig stearinlys.

Og lar blikket hvile i flammen.

Bare fordi.

Uansett.

Alltid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende