Luften dirrer tykk av angst og gammel svette. Vi har sittet her i to dager nå, 6 ukjente mennesker stuet sammen i en vond drøm. Et levende mareritt. Kjenner den seige følelsen av støv ligge som et klamt ekstra hudlag. Tenker i brøkdelen av et sekund at det gjør meg usynlig. Usårlig. Innkapslet i meg selv. Borte. Men i det kupédøren bak gardinet vi har trukket for smeller opp og geværmunningen peker mot oss kjenner jeg at slik er det ikke. Jeg er fremdeles her. I denne togkupeén. I dette skrekkscenarioet som ikke ser ut til å ta slutt. I uvissheten. Han stirrer på oss og sier ingenting. Slik han har gjort mange ganger tidligere i dag. Bare stirrer. Taus. Vi ser alle andre steder. Det brenner i magen. Gamlemor som sitter til høyre for meg puster raskt og nesten lydløst. Men jeg kjenner den fuktige luften bølge kvalmende rundt kroppen min. Jeg sitter ytterst på setet. Spent som en stålfjær. Lammet. Han senker geværet og stirrer litt til, før han drar gardinet vekk og skyver døren igjen. Og blir stående. Gjennom et stille vindu er det 6 par øyne som stirrer tilbake på ham. Glasset gir mot. Han snur seg og går.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende