Igjen, er der igjen. Snudde meg rundt, bare dro. Hadde ikke tenkt at det var nå, men plutselig kom det over meg. Suget. Oslo S luktet med ett anderledes, lengselen var vekket, og jeg orket ikke være hjemme. Dette er nødt for å ende galt. Og det gjør det. Men det er forsent. Har allerede passert Hamburg og kriblingen i kroppen tiltar. Vet at det er galskap, har vært der før og vet det, men sitter her, allikevel. Hvorfor klarer jeg ikke stå imot denne ulvedriften, denne hungeren som velter seg fram fra dypest inne, dette primitive som til daglig holdes så kløktig kamuflert. Lener meg tilbake i togsetet, det er ubehagelig, vinkelen på nakkestøtten passer ikke til kroppen min, og jeg kjenner en uimotståelig trang til å strekke meg ut, la beina skli inn under setet foran, armene over hodet, det sitrer i hele kroppen. Igjen bare dro jeg, en beskjed på kjøkkenbordet, et løfte om retur, gjentatt så mange ganger at jeg nesten ikke tror på det selv. Men han vet det nok allerede. Han vet det alltid, nesten før jeg vet det selv. En dag er han ikke der, når sårene er slikket, energien brukt opp og fasaden atter på plass. En dag kommer jeg hjem til skrikende tomhet. Jeg vet det, men når jeg sitter her, i togstillheten, høres ingenting.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende