Jeg husker første gang jeg så deg.

Du var en munter liten krabat som svinset rundt sammen med kameratene dine, høyt og lavt utforsket dere bollen og jeg syntes du var det mest nusselige jeg noensinne hadde sett. En virkelig søt og nydelig liten gullfisk.

Men tiden gikk.

Etterhvert vokste du fra dine samboere og vi skaffet dere større hus å bo i. Anla hage og gjemmesteder. Problemet var bare at du ikke fikk plass noe sted. Og etter som tiden gikk våknet vi oftere og oftere til restene etter grufulle nattlige massakre. En halv slørhalefinne. Et hode flytende i vannskorpen.

Du bare kikket uskyldig på oss og lot som ingenting.

Mens du vokste i rekordfart.

Vi skjønte at vi fostret et Monster.

Det ble etterhvert..stille der i heimen. Du ble alene. Etter 34 nye samboere ga vi til slutt opp og lot deg seile din egen sjø. Det vakre fargerike akvariet lignet mer og mer en fiskekum. Med deg som enerådende hersker. Du så ut til å like det.

En karpe, sa akvariemannen da vi tok bilde av deg med til dyrebutikken og spurte hva slags gjøkunge det var vi hadde fått i hus.

Det falt mye på plass den dagen.

Vi skjønte at noe måtte gjøres.

Så her for to uker siden sto vi klare med gummistøvler og Helly Hansen-regntøy i stua, og greide med mye besvær og digre bølger å buksere deg oppi en bøtte, som vi tok med ned til butikken der du kom fra, for å omplassere deg i en innsjø som var beregnet for slike som deg.

Med tårer i øynene forlot vi deg der, Ole. For tross at du hadde utviklet deg til å bli en Monsterfisk, har vi alltid elsket deg. Du kunne liksom ikke for at du gnafset i deg vennene dine og fylte akvariet i hele dets lengde.

Det var liksom bare..deg, det.

Men idag var vi innom for å hilse på og fikk det fryktelige budskapet.

Du finnes ikke lenger blant oss.

To netter etter at vi forlot deg, prøvde du å rømme hjem igjen og hoppet ut av dammen der du skulle bo sammen med andre karper.

Fire døgn senere ble du funnet på gulvet i en krok.

Død.

Og vi gråter.

Hvil i fred, ditt Monster.

Og forhåpentligvis treffer du ikke på noen gamle kjente der du er nå.

Da tror jeg du sliter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende