Klamrer meg til toppen av det forvokste morelltreet og kjenner at det verker i høyrearmen mens jeg klønete prøver å sage av en gedigen gren like utenfor rekkevidde. Gemalen og Lillegutt står nede på bakken og kikker skeptiske opp på det halsbrekkende stuntet jeg er i ferd med å gjennomføre. På andre siden av gjerdet står naboene Tom og Mona og bivåner det hele med åpenlys undring.

Ehh.., hadde det ikke vært bedre om Johnny gjorde det der, roper Tom litt forsiktig opp mot den blå himmelen der jeg bakser med sag og grener som vikler seg inn i hår og armer som er for korte og det meste egentlig.

Nei, svarer Gemalen og jeg i kor, han litt lattermild, jeg passe amper, før jeg sager videre så heftig som det er mulig å gjøre hengende nesten lodrett 5 meter over bakken.

Det er mykt gress ihvertfall mamma, om du faller, roper Lillegutt oppmuntrende.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Men jeg SKAL for pokker få beskåret de fruktrærne. Jeg bare..skal.

For jeg har jo lovet det.

Der. I tankeløsheten over en sen middag for mange år siden. Da vi snakket om at vi ville prøve å få barn. Og om befruktning. Og morelltreet var et søtt lite tre på min egen høyde.

Ja, befrukt meg gjerne, lo jeg blussende til Gemalen, som repliserte at da må DU beskjære fruktrærne kjære. Noe jeg høytidelig lovet å gjøre for all fremtid.

Og fremtiden er tydeligvis nå.

Den har egentlig vært på overtid lenge.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende