Jeg banner litt for meg selv. Det hjelper ingenting, men det føles helt på sin plass å gjøre det. Egentlig har jeg mest lyst til å grine. Eller le hysterisk. Men jeg gjør ingen av delene.

Selv om jeg godt kunne.

Noen ganger bør jeg LYTTE til den magefølelsen som forteller meg saker og ting, istedenfor å la meg overtale av kjekke, uimotståelige, veltalende menn.

For han ER det innimellom.

“Det tar bare en liten stund, Pus. Fort gjort”, ba han på mobilen fra et viktig møte i Oslo. “Please, bare sleng det over, så det blir bra til 17.mai.”

Joda, jeg kjøpte argumentet.

Dagen der familie og venner skulle samles til latter og pynt og stas og pølser og is i hagen var rett rundt hjørnet, og verandaen hadde sultent tørstet etter et oljestrøk ihvertfall de tre siste gangene vi hadde samlet folket til 17. mai der.

“Jeg har kjøpt inn det som trengs. Alt er klart.”

Selvfølgelig hadde han. Han skulle jo ha gjort den jobben nå i ukesvis i det nydelige været. Men neida. 

Istedenfor var det jeg som vasket ned verandaen med kraftvask og gjorde den klar for ham. Uten at det hjalp noe særlig på fremdriften.

Så jeg sukket oppgitt og påtok meg oppdraget selv om jeg egentlig ikke hadde tid innimellom alt det andre jeg skulle rekke.

Men det skulle jo ikke ta lange stunden.

Sa han.

Var egentlig fornøyd helt til de tre første plankene var oljet.

Oransje.

Kikket ned mellom bena på fargen som lyste opp mot meg og kastet meg over mobilen.

“Joda, det ER rett olje, det skal være sånn. Ehmm.., det blir..sikkert bedre når det tørker. Bare saus det inn du, Pus,” sa arbeidslederen og måtte legge på.

Jeg kjente på en gnagende uro over å la de vakre sølvgrå treplankene bli sauset inn med noe som helst som lignet på tabascosaus, men jobbet lydig videre.

Han vet jo som oftest hva han gjør.

Bare ikke alltid.

Noen timer senere kunne jeg konstatere at oljen slett ikke ble..borte, men tvertimot tørket til en ENDA mer skrikende oransjefarge.

Så jeg dro til Gjert på malebutikken og ba om ekspertråd.

Han sukket oppgitt da han så det tomme spannet jeg dinglende holdt i hånden.

Men i mannesolidaritet sa han ingenting.

Det var heller ikke nødvendig.

Jeg var allerede for sent ute til alle avtaler jeg hadde og ville bare få ordnet opp i elendigheten.

“Fyk over med dette”, oppmuntret Gjert og sendte med meg en terassemaling som skulle dekke det oransje. Gjøre verandaen lys igjen.

For ikke å si..skinnende hvit.

Så nå sitter jeg her. I en fluoriserende hvit veranda. Som er halvmalt. Med brennmerker på knærne etter å ha tilbrakt to dager i knestående. Og det har begynt å regne. Og jeg har ikke fått gjort NOE av alt det andre som skulle ordnes før festen. Og det er 17.mai i morgen.

Jeg tror det er på tide å flytte.

Jeg må bare rekke å pakke hele huset og bestille en flyttebil først.

Men DET tar vel heller ikke lange stunden.

Pølse og is, Noen..?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende