Overhører dem i forbifarten. To små stemmer hvisker konspiratorisk inne fra Lillegutts rom, og jeg stopper opp og kan ikke la være å lytte. Mens jeg later som om jeg gjør noe helt annet. Hun stiller strenge krav og maser om at han må gjøre slik og etterpå slik og ihvertfall slik. Han mumler greit og jada og okda. Jeg kan ikke la være å smile. Det høres så inderlig kjent ut. Tilslutt, etter mye om og men spør hun plutselig: Men ER vi kjærester, eller ikke..? Jeg hører forundringen når han oppgitt svarer at: Ja, klart vi er. Og tenker at vi jenter lærer sjelden. Om noensinne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende