Ser opp mot himmelen. Den henger blygråtung like over tretoppene og er i ferd med å skli enda lenger ned, som et ullent  vått lokk over verden. Store sommerregndråper plasker ned i strie strømmer. Og ser ikke ut til å ville gi seg med det første. Været er mildt sagt mistrøstig. Lillegutts optimisme er det eneste som skinner i dag. Men den skinner sterkt. Sterkere enn sola. Jeg kikker bort på Gemalen. Det er 3 km til å gå før vi er på toppen. Monsterbakker hele veien. Men det er også 3 km til der bilen står. Og vi er allerede søkkvåte. Og lattermilde.  Ok, vi løper, ler han og det gjør vi. Både opp. Og ned igjen. I regnet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende