Vi pakker til den store Kanarilandreisen. Tenerife, denne gangen. Mormor inviterer og vi er sjeleglad for at noen får oss ut av døren. Vi har ikke vært mye ute den siste tiden. Slik er det nå bare.

Lillegutt spør og graver om alt mulig, om de har blå potetstappe der, slik som sist, om det er delfiner, om vi skal ta båt, for det vil han helst ikke, for sist ble jeg jo så sjøsyk, mamma, at jeg bare kastet opp og sovnet, og jeg smiler og forsikrer at vi skal ikke ta båt. Bare fly. Helt ned til denne øyen utenfor Afrika.

Afrika..? sier han spørrende, skal vi ikke til Spania da..? Han ser skeptisk på meg og vi må finne fram kartet og jeg forklarer at noen ganger så er øyer allikevel ikke det samme landet som det som ligger nærmest. Han tror meg tvilende og blir sittende å se på formen av Tenerife på kartet.

Hva er det der..? Han peker på Teide, midt på og jeg forteller at det er en vulkan, fra veldig veldig lenge siden og at det er det høyeste fjellet i Spania og at på toppen er det ofte snø, selv om det er så varmt at man bader nede ved kysten.

Da ler han høyt og hjertelig og rister oppgitt på hodet. Mamma, nå tøyser du fælt. Vulkaner brenner, det er lava og varme skyer og alt slikt, det er jo noe ALLE vet.. Han smiler godt og lener seg fram og stryker meg medfølende over armen, og sier:

Vi kan godt klatre opp vi mamma. Så kan jeg vise deg.

Det aner meg at vi har noen fjell å klatre der nede. For ikke å snakke om en vulkan.

Og jeg gleder meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende