Klokken plinger forfriskende åtte. Det får være humant nok, tenker jeg. En tanke ondskapsfullt. Etter å ha vært våken nesten to timer. Solen har akkurat tippet over kanten til høyre for Teide. Det er morgenkjølig og jeg har et oppdrag. Å dra min søvndrukne bror over de Kanariske Alpene. Jeg ringer bort.

Hei, sleng i deg et glass appelsinjuice og på deg noe tøy og kom over hit, vi har en ekspedisjon vi skal ut på. Et oppdrag.

Hva, mumles det grøtete tilbake. Hæ, er neste forståelige setning.

Bare kom, sier jeg og legger på.

Det er nødt for å gå dårlig.

Jeg innser det.

Klokken halv ni banker jeg på døren, like blid, faktisk en anelse oppstemt bak solbrillene, det skal ikke feiles, en Mission er en Mission, og jeg er fast bestemt på å lykkes.

Han har ikke noe valg.

Faktisk.

Og han vet det.

Gi meg noen minutter og hva faen skal vi, freses det mer enn halviltert mot meg fra døråpningen. Herregud, fortsetter han, og stenger meg effektivt ute.

Jeg belager meg på venting, en slags stille beleiring. Vi vet det begge to. På hver vår side av døren. For dette handler om strategi og maktkamp. Om hvem som bestemmer. Og hvorfor.

Klokken blir halv ti og jeg sitter der ennå.

Han kommer ut av dusjen og sier ok. Grettent ok. Mens han mumler for seg selv i skjegget. Jeg later som jeg ikke hører det. Mens jeg smiler like blid. Selv om jeg bobler av utålmodighet. Innvendig.

Og har gått glipp av soloppgangen. Og kastet bort masse tid på å vente.

Så går vi. Endelig.

1-1. Ingen tapte. Ingen vant.

Og vi vet det.

 

Fem dager senere går vi fremdeles. Over de Kanariske Alpene. Hver morgen. En god rutine.

Og jeg føler meg som Napoleon. Eller Cruella de Ville. Eller søsteren fra Helvete.

Men jeg vet han er glad i meg. Likevel.

Han skulle bare våge å ikke være.

Og han vet det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende