“.. Samme hvor langt et menneske reiser, samme hvor mye han ser, fra Taj Mahals tårn til Sibirs ødemark, vil han omsider komme frem til den beklagelige konklusjonen – ofte mens han ligger i sengen og stirrer opp i halmtaket på et eller annet annenrangs overnattingssted i Indokina, at det er umulig for ham å bli kvitt den vedvarende, vamle feberen som for det meste går under navnet Hjemme. Men – etter å ha levd med slike plager i syttitre år, har jeg funnet et botemiddel. Du må reise hjem igjen, bite tennene sammen og, samme hvor vanskelig det er, bestemme, uten å pynte på noe, hva som er dine nøyaktige koordinater når du er Hjemme, dine lengdegrader og breddegrader. Først da vil du slutte å se deg tilbake og i stedet se den spektakulære utsikten du har foran deg.”

(Swithin, Oppholdssteder, 1917)

 

Leser avsnittet igjen og igjen og smiler litt for meg selv.

Hjemme.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende