Vi vikler oss inn i hverandres uendelige destruktive tankerekker, du og jeg. Puster anstrengt. Slikker støv og dritt fra samme gulvet, nakne. Vi er ikke vakre. Her vi ligger. Sammenfiltret. Pirker nådeløst i sår som fortjener å gro, å heles. Mens vi lager arr. For livet. Som ikke kan overses. Vi ødelegger hverandre. Vrir meg ut av de sterke armene dine som holder meg. Hardt. Tett. Kvelende. Og fryser. Uten deg. Undrer meg om dette er det som binder oss. Sammen. At vi orker. Og vet. Om forfallet. Smerten. Jeg vil for alltid være din. Og du min. Slik. Uunngåelig. Uløselig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende