Vi har bare kjent hverandre noen få uker, men noe er det, noe helt spesielt. Jeg bærer deg med meg, gjennom dagene mine, på en måte som berører meg mer enn jeg liker å være ved. Det er ikke riktig, men jeg klarer ikke å la være.

Husker det første møtet, i min jobbverden var jeg som vanlig kjøligvarm profesjonell, og du var en av mange, jeg noterte navnet ditt, og gikk videre. Har vært i gamet lenge, kan kodene, vet å sette grenser. Selvfølgelig alltid høflig og hyggelig sjarmerende, men ytterst få slipper inn, der, hos meg. Du allerede i din verden, mange sto på pinne for å imøtekomme dine behov, jeg kun en liten brikke i en større sammenheng.

Men noe skjedde.

Vi pratet mye, parallellt med det vi skulle, jeg merket at jeg gledet meg og så fram til timene sammen med deg, det ga meg påfyll, meg også. Og jeg så jeg berørte deg, på flere måter.

Et hav av alder mellom, betydde ingenting, latter, gråt, det fløt mellom oss, og jeg visste du visste, det vi begge tenkte. Vi har noe sammen.

Tiden står stille der vi er, livet utenfor opphører på mange måter å eksistere, i den fasen du er i nå. Jeg har sett det før. Øyeblikkene blir magiske, de er det eneste som er igjen, og hvert enkelt er umistelig og unikt. Men denne gangen kjenner jeg det, jeg også.

Tiden din er ute, vi vet det, begge. Noen ganger prater vi om det, andre ganger lar vi det få hvile i fred, og er bare her og nå. Mine oppgaver er egentlig fullført, men du har bedt meg om å følge det siste stykket, og jeg har sagt ja. Jeg vet jeg kunne rygget ut, ubesværet, i min fulle rett, men jeg kan ikke, vil ikke heller. Disse møtene er sjeldne, det går år mellom hver gang, og jeg velger å bli.

Dro på påskefri med mange tanker, om deg, og den uungåelige fremtiden, som vi begge kjenner, og er forsont med. Koser meg med familie og venner, ler og tøyser, mitt sedvanlige blide jeg, men i et lite rom, som jeg ikke engang visste at jeg hadde, er jeg sammen med deg på din ferd.

Dagene går fort nå, og jeg undres, når jeg etter påsken kommer tilbake, vil du være der,

eller er det da over…?

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende