Selvfølgelig skulle vi ikke gjøre det, det var helt klart ikke riktig, på alle måter forkastelig, i mot alle mine gyldne prinsipper, men der og da, så bare gjorde vi det.

Det var juleferie, og Gemalen hadde kjørt meg til flyplassen. Med på reisen fløt det kloke formaninger om å ikke ta unødvendige sjanser. Han kjenner meg godt, noen ganger bedre enn jeg liker å innrømme.

Turen gikk til Midtøsten, og reisefølget var dratt i forveien. Kollega Peter hadde alltid hatt en drøm om å oppleve julaften alene i Betlehem, jeg møtte ham dagen derpå i solfylte Eilat. Han var full av begeistring og opplevelsestrang, og et passende selskap for rastløse og nyskjerrige meg.

Og nå sto vi her.

I grålysningen. Ved foten av  Keops-pyramiden. Og hadde en mulighet, vi begge lot oss friste av.

Hadde på forhånd diskutert hva vi ville gjøre, om sjansen bød seg. Og med seriøst alvor blitt enige om at det var uetisk og mot all sunn fornuft, faktisk så var det ulovlig, til og med. Men nå, der, i grålysningen med dette underet ruvende over oss, kjente vi begjæret etter å gjøre det, en eneste gang i livet, å oppleve soloppgangen over ørkenen, sett fra toppen av pyramiden.

Så vi klatret.

Og solen sto opp, en blodrød hilsen som fra en annen verden, det var fantastisk, uforglemmelig, intens vakkert og ubegripelig sterkt.

Om jeg i ettertid angrer..?

Ikke ett eneste lite sekund.

Selv om jeg kanskje burde..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende