Vi løp som gale. Gemalen med Lillegutt under armen, jeg med to ryggsekker og en termos i hånden, som jeg fortvilet prøvde å unngå å delje meg selv i hodet med. Ben og armer flakset, mens vi svært lite elegant bukset nedover grønnkledde stier og gjennom kratt og småskog. Sjefenkua var etter oss.

Turen hadde startet perfekt. Vi skulle ha utemiddag igjen, og Lillegutt ønsket at vi skulle gå Indianerstien, en vidunderlig tur, kupert og tidvis bratt, men med nydelig utsikt over fjorden.  Etter å ha vandret gjennom Den Magiske Skogen, langs Fjellhyllen og oppover Trollstien, kom vi til Leiren, plassen der indianerne gjennom alle tider har hatt sitt hemmelige gjemmested. Her pakket vi ut middag med diverse velduftende tilbehør, og freden og roen senket seg.

Med ett hørte vi bjeller som klang, like bak fjellknatten hvor vi satt, mange bjeller.

Kuer her?  Hm, det hadde vi aldri møtt før langs Indianerstien, dette måtte utforskes. Pakket sammen, lot sekkene stå og klatret møysommelig opp for å kikke over kanten. På den siden var det ikke fullt så bratt, men i stedet var det kuer, mange kuer. Og de var i lystig trav på vei mot..oss.

Gikk dem i møte, kuer er interessante dyr, synest Lillegutt, selv om mor kanskje kan styre sin begeistring når de blir mer enn tre samlet på ett sted, og far egentlig ikke har så mange meninger..om kuer.

Plutselig sto vi omringet, fra alle kanter strømmet de til, det var for mange av dem, og de var innpåslitne. Vi begynte å trekke oss tilbake.

Men retretten fungerte ikke som tenkt.

Kannibalkuer, hvisket min kjære opprømt, de har fått ferten av kjøttkaker og vil ha mer. Han så ut til å like den litt ubehagelige situasjonen bedre og bedre.

Selv kjente jeg snevet av ubehag vokse seg større for hvert minutt som gikk, og da vi til slutt balanserte på kanten av den bratte fjellskråningen, skjønte jeg at nå var det være eller ikke være. For kuene var på full fart etter oss, og så ikke ut til å la seg stoppe av et lite unnarenn a là Holmenkollbakken.

Ta Lillegutt du, ropte jeg, og kom deg ned før de ramler i hodet på oss.

Gemalen skjønte plutselig alvoret, trev Lillegutt og rutsjet i vill fart ned skråningen, mens jeg etter beste evne prøvde å stanse syndefloden av kuer som nærmet seg eggen.

Da var det det skjedde. Sjefenkua gjorde et byks, trengte seg forbi meg og veltet seg over kanten, før den skled i rasende fart på bakenden mot gutta som nesten var nede. Jeg kastet meg etter Sjefenkua, og resten av hurlumheien kom veltende som en rasende mobb, mens de møet og rautet. Kaoset var komplett.

Vel nede, en meter bak den morderiske kua, som jeg nå var hellig overbevist om at ville spise min lille uskyldige sønn, så jeg Gemal og pode i fullt firsprang nedover stien. Grep ryggsekkene i forbifarten, forserte den olme hamburgeren og løp som en gal, jeg også. Og med Sjefenkua pustende og pesende i nakken, satte vi ny personlig rekord den neste kilometeren, før vi hysteriske av latter kastet oss gjennom porten og kikket forundret på flodbølgen som fulgte oss helt frem. Vi var reddet.

Samme kveld måtte Lillegutt prate litt med mormor på telefonen. Han  fortalte oppglødd og entusiastisk fra dagens spennende utflukt, og avsluttet med en liten advarsel:

Men mormor, du må love meg en ting, ok? Hvis du går i skogen, da må du alltid, alltid se opp for Sjenfenkua, for den er stor og den kommer til å spise deg, helt sikkert.

Det ble en lengre oppklarende prat på sengekanten, den kvelden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende