Du holder blikket mitt fast. Lenge. I et intenst øyeblikk bare ser vi på hverandre. Som i en forslitt klisjè blir alt borte, og jeg ser ansiktet ditt endre seg fra spørrende til resignert, fra lys til mørke.

Og jeg vet at dette er siste gangen våre veier krysses.  

Med et vedmodig smil legger du hodet på skakke, kysser fingertuppene på din høyre hånd og sender hilsenen tvers over den støyfylte jernbanestasjonen, før du snur deg og forsvinner. Jeg står igjen med en sugende følelse i mellomgulvet.  Det er som å ha mistet en nær og elsket venn.

Men jeg aner ikke hvem du er.

I en lang og varm sommermåned hadde jeg og ungdomskjæresten min togloffet rundt i Europa. Paris, Istanbul, Korfu og Dubrovnik…, en deilig ubekymret reise.., støvete, søvnløs og full av den ungdommelig glød som nye steder og uforpliktende møter bringer med seg. Vi var gode turkamerater, men gnisten var sluknet.., og vi ante begge to at dette var vår siste sommer..i sammen.

Allerede på Hovedbanegården i København hadde jeg lagt merke til ham. Vi sto i kø på Inter-Rail-senteret, yre og ivrige etter å komme oss lenger sørover. Han sto på skrå bak oss, og i øyenkroken registrerte jeg et par gnistrende øyne som betraktet meg uten blygsel. Litt irritert snudde jeg ryggen til, men da jeg etter en stund nyskjerrig kikket meg over skulderen, sto han der fremdeles.. Høy, mørk, med et sydlandsk strøk over regelmessige vakre trekk, men allikevel ikke en jeg umiddelbart ville lagt merke til, før nå..

Gjennom reisen vår videre møtte jeg ham på de underligste steder.  Alltid dette intense blikket,  denne ubegripelige nærheten, dette udefinerbare noe mellom oss, som gjorde at jeg ikke fortalte det, selv ikke da det ble klart for meg at det umulig var noen tilfeldighet.

I fire uker vandret vi sammen gjennom Europa.

Satt på samme kafe, så på Eiffeltårnet, spaserte i de samme kveldsstille gatene, spiste på samme restaurant, badet i middelhavets svalende bølger med bare noen meter som skilte de halvnakne kroppene våre.., men aldri vekslet vi et ord.., bare blikk og vissheten om at vi begge visste..

Og nå står jeg der tilbake, på Oslo S, og reisen er kommet veis ende.

Og jeg undrer jeg meg..

Hvem var du?

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende