Svinger bilen ned mot brygga og kjenner at det brer seg et smil over ansiktet.. Hva har skjedd..?? Noen har sagd ned de rufsete, tynnslitte bartrærne.. De som alltid har stått der som et misforstått le mot vinden som utrettelig kaster seg inn fra Nordsjøen, og former vegetasjonen i en skråstilt surrealistisk Salvador Dalì skulptur. Stedet ligger åpent nå.., med kuperte høydedrag som allikevel skaper illusjon av en skjermet hemmelighet.

Jeg er hjemme.

Lillegutt og mormor blir igjen i sanddynene, mens jeg rusler på kjente stier. Sveiper innom kiosken og lar blikket gli over svulmende skinnkledde muskelgutter som spiser soft-is med stort alvor og konsentrert lidenskap, før jeg finner veien ned til havna, der jeg glemmer at pene damer ikke gjør slik.., og legger meg langflat på magen og kikke ned i vannet, ytterst ute på brygga.

Jeg kjenner dette stedet..

Det kjenner meg.

Vannet sveiper i dovne krystallklare dønninger, tangen flyter fram og tilbake i en skimrende turkis verden, og skaper fascinerende skyggespill over ren finkornet gulhvit sandbunn.

Det er så vakkert.

Jeg lar hånden gli over stolpen man er nødt for å holde i hvis man skal nå innerst i krabbehulen, ser at det etter 25 år fremdeles står “Frank og Siri” i betongfundamentet og kjenner at jeg er lykkelig..

Smyger meg mellom sjøbodene, min egen hemmelige snarvei.., og vandrer stranden til ende, ser klippene, med elven der Nigris, Tigris og Elvegris ble sjøsatt.., igjen og igjen.., og den hemmelige hulen under steinen som drev foreldrene våre til vannvidd.., fordi vi nektet å komme ut, og vi visste de aldri ville kunne presse seg gjennom den smale åpningen.

Tilbake hos Lillegutt leker vi som bare barn av havet kan.

Rutsjer i sanddynene, samler tørket tang og lager våte fotspor i skillet mellom sand og sjø. Setter oss tett, tett sammen like utenfor bølgenes rekkevidde, ser på himmelen som er så uendelig høy og fargene som på en solskinnsdag som denne bærer en særegen intensitet.. Hører lyden av vann som filtreres gjennom finkornet sand, den evigvarende rytmen fra bølgene som slår og slår.., ustoppelig.., og ser at Lillegutt følger bevegelsen med øynene, ser ham smile for seg selv..

En liten solvarm hånd smyger seg inn i min, et bustete lite hodet lener seg inntil kinnet mitt, og han forkynner fornøyd:

“Mamma, dette er  Livet.”

Og jeg kjenner at det er det. Så enkelt. Så ukomplisert. Bare dette, her og nå..

Og jeg vet at den planlagte 3 ukers ferien vi så for oss i Sør-Frankrike kommer til å bli amputert i år igjen, slik at vi får en uke på hytta her.., i havgapet..

For det er noe med dette stedet..

Det er faktisk Livet.

Livet.., på sitt aller, aller beste.

Og jeg vet det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende