Det er kvelende varmt. Støvete, skittent, og med en eim av svette kropper, tobakk og gamle drømmer som sjelden går i oppfyllelse. Sollyset danser mellom skimrende fargerike drakter, men jeg snur ryggen til og er mettet på inntrykk.  Jeg befinner meg nok en gang på en flyplass, på et annet kontinent, og jeg er på vei hjem.

Står ved vinduet og følger aktiviteten på rullebanen med øynene. Et fly har landet, det samme som skal frakte meg tilbake til Norge, til livet mitt, til virkeligheten..

Vemodige tanker.

Vil egentlig ikke tilbake. Det sto krystallklart for meg, en sen natt under stjernehimmelen, da jeg endelig gjorde opp status og innså hvorfor jeg atter var ute på vandring. 

Jeg er ikke der jeg skal være.

Spente, smilende ansikter nærmer seg den lille bygningen, hvor reisende som kommer, og reisende som skal dra, kun er skilt av en vaklevoren halvvegg. En resignert stemning på min side, en tydelig kontrast til forventningene som strømmer i vilter takt inn døren.

Et krøllete lyst hode fanger oppmerksomheten min, og med ett stopper hjertet å slå.

Han ser meg i samme sekund, sakner farten, og vi blir stående og stirre spørrende på hverandre. Følget hans drar ham utålmodig i armen, han vender ansiktet bort og sier noe for meg uhørlig , før han tar to skritt fram og bare en meter skiller oss.

Blikket sier mer enn tusen ord. I de gnistrende blågrønne velkjente øynene, leser jeg spørsmålet vi begge stiller. Til oss selv. Til hverandre. Til livet og fremtiden.

Hva nå ?

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende