Jeg ser ham i øyenkroken.

Kroppen holder en jevn rolig rytme, men vissheten om at han er der, får pulsen til å øke noen hjerteslag ekstra. Jeg begynner å bli sliten.

Har syklet opp Col de Tourmalet tidligere denne dagen, og kveldsolen skinner i svetteblanke solbrune armer, mens bena tråkker nesten av seg selv. Jeg må opp og stå. Det er ennå langt til toppen.

Han hang seg på i St. Marie-de-Campan, da jeg stakk avgårde fra Gemalen, med hilsen om at “vi sees på toppen av Col d`Aspin”. Noen dager er det godt å sykle alene. I eget tempo. Det er en slik dag i dag. Vi tåler det begge. Men jeg er ikke alene.

Han har lagt seg 50 meter bak, og holder avstanden.

Men jeg har sett ham smile.

Han vet at jeg vet.

Vi kommer til å måle krefter.

Flirer i slitenheten litt av meg selv. At jeg ikke har lyst til å se ham sykle forbi. At jeg presser meg litt ekstra for å vise styrke. At det får meg til å skjerpe meg. Jeg liker det.

Begynner å nærme oss toppen nå. Lener meg framover og kjenner blodet banke heftig. Nyter følelsen. Jeg vet ikke hvem som kommer først.

Men snart er vi der.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende