Kjenner roen bre seg i kroppen fra først tak. Det er kveld. Det er oljeblankt på fjorden.

Jeg er på tur med kajakken.

Skrår tvers over bukten, rytmen går jevnt og stødig, skyv fra, dra mot, skyv fra, dra mot, og snart nærmer jeg meg Veggen. Fjellet stuper dramatisk ned i fjorden, et magiske stedet der det alltid er stille, og havet er så dypt at dykkere har det som sitt favorittsted. Veggen ligger badet i kveldsrødme.

Jeg stopper opp.

Lener hodet bakover. Undrer på hvordan det ville være å hoppe ut derfra og forsvinne. Svimler et øyeblikk ved tanken.

Og padler rolig videre.

Det er oljeblankt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende