Jeg presser meg mot yttergrensen av det jeg orker. Jeg ser ham fremdeles. Så vidt.

I 25 blytunge minutter har jeg skimtet den røde T-shirten gjennom regnet som pøser ned. Stranden vest for Skagen er fantastisk å løpe på. Bare ikke akkurat nå. Himmelens sluser har åpnet seg. Det striregner. Store sommerregndråper gjør meg våt til skinnet, og sanden suger meg fast. Jeg vet ikke om det er saltvann eller regn som surkler i skoene. Samme kan det være.

Så ham kaste et langt blikk over skulderen, da jeg svingte ned på stranden og forfulgte fotsporene hans. Avstanden mellom oss øker hele tiden. Men jeg varer en stund til. Jeg varer lenge. Når jeg vil. Og jeg vil nå.

Plutselig går det opp for meg at han har snudd, og er på vei tilbake rett mot meg. Rengdråpene blinder meg. Jeg ser ikke klart. Men i det han nærmer seg, skjønner jeg at jeg har tatt feil. Sliten og litt lattermild innser jeg at jeg har jaget et spøkelse. Flott, kjekk mann forøvrig. Men feil. Helt feil. I det vi passerer hverandre smiler han skjevt, og instinktivt klasker vi hender i en "High Five". Ingen andre løper i dag. Vi er gode.

Følger fremdeles de sakte svinnende fotsporene, og har forbannet meg på å løpe like langt som min ukjente løpekompis. Registrerer i det jeg snur, at mine spor ser små og puslete ut ved siden av hans. Jeg vet jeg har 40 minutter å løpe tilbake. Han er bare en liten rød prikk i en våt verden. Og feil mann.

Setter på autopilot, og forsvinner inn i musikken jeg hører på, mens kroppen jobber jevnt og stødig. Jeg er sliten. Men kanskje aller mest skuffet. Jeg hviler i rytmen av mine egne hjerteslag. Noen ganger høres  et nesten umerkelig ekstraslag. Det har vært der en stund nå. Jeg later som jeg ikke legger merke til det. Det er for vondt å kjenne på. Det skal ikke være der. Men det er.

Nærmer meg parkeringsplassen, og ser hotellet jeg bor på som gjennom en skimrende film av tårer. I det jeg sakker av farten, står han foran meg, like våt og like flott fremdeles. I hånden holder han en flaske vann. Han rekker meg den uten et ord, og jeg forundrer meg over hvor fort han var glemt.

Takker nei til skyss hvor hen det måtte være.

Jeg er framme.

Og det er feil. Helt feil.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende