Kjenner at nakkehårene stritter, i det vi runder nok en karusell og blir møtt av sutrende unger og grinete voksne.

Jeg er i familiehelvete.

Vi reiser fra opplevelsespark til opplevelsespark for første gang. Drar på en velfylt sekk som inneholder solkrem, badetøy, nistepakke og flasker på flasker med vann. Samt plaster. Og kjeks. Alltid kjeks. Redningskost i motbakker.

Forsvinner bak solbrillene og lurer på hvordan jeg havnet her.

Dette er nettopp slik jeg tenkte det aldri skulle bli.

Men slik er det.

Husker storslagne ekspedisjoner. Eksotiske reiser. Krevende fysiske og psykiske utfordringer. Svale velduftende kvelder. Tid for bøker og stillhet. Heftig natteliv. Oversikt og kontroll.

Voksenliv.

Og nå drar jeg en tralle rundt, og kikker på gretne apekatter som kikker likegyldig tilbake.

Når kvelden kommer, og jeg forteller nattaeventyr for Lillegutt, ser jeg plutselig at det renner en liten tåre nedover det myke barnekinnet. Trekker ham enda nærmere, og to små, brune barnearmer lister seg rundt halsen min. Hva tenker du på, spør jeg.

Jeg er bare så rørt, sier den lille stemmen. Dette har vært en perfekt dag, mamma.

Og da, akkurat da, kjenner jeg det, jeg også.

Det er en Perfekt dag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende