I nattemørket ser jeg på ham. Sølvtråder tvinner fingre inn av vinduet, jeg har trukket gardinene bort, det er nesten tropenatt, han sover.

Han er så liten.

Bak viltre krøller pulserer det uten kontroll. En engels ansikt. Et ukjent liv. En usynlig skjebne.

Jeg ser små svetteperler følge kinnets kurvatur, den myke huden gløder, han puster urørlig, han lukter solskinnsboller og noe vakkert som er for stort til å kunne sette ord på. 

Jeg elsker ham.

Tenker på ukene framover nå. Tenker på hva han vil tenke.

Han er så liten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende