Legger meg litt brått i svingen. Det er kjent vei nå. Jeg har syklet her noen ganger før. Elsker denne ruten. Men den krever meg.

Den har aldri vært enkel.

Liker vanligvis å sette på autopilot og la kroppen tråkke seg sliten mens tankene får hvile. Våkne opp idet jeg bråbremser foran hageporten, og lure på hva som egentlig skjedde, hvor jeg har vært.. En indre reise. I ytre landskap.

Det går ikke her. Og jeg vet det.

Kjenner farten øke i nedoverbakken. En velkjent iling. Mere. Enda mere. Pirrende redsel i et løsrevet sekund. Går dette bra? Har jeg kontroll? Jeg vet ikke sikkert..

Lar bekymringen fare, og bare nyter. Landskapet suser forbi, og jeg ser bakken jeg vet kommer til å presse pusten ut av meg. Presse meg tom. Fordi jeg vil det slik. Fordi jeg liker det.  Det handler om å mestre. Mestre det som er på grensen. Tøye grensen. Mer enn noensinne.

Kjenner meg sterk idag. Og tenker.

Jeg er klar for å sykle lenger.

Enda lenger.

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende